Tett på Iditarod

Ralph Johannessen har kommet inn til Unalakleet. Og han er sannelig trøtt. Foto: Terje Schjelderup

Når de norske hundekjørerne kommer inn til sjekkpunkt Unalakleet blir de tatt imot av en kvæfjording. Terje Schjelderup meldte seg som frivillig under Iditarod 2016, og her står han på døgnet rundt.

Terje er klar til å reise til neste sjekkpunkt. Det skjer selvsagt med fly.

– Jeg meldte meg for et års tid siden, ettersom jeg viste at det var mange nordmenn som skulle over, forteller han.

I Anchorage har han vært med Team Arctic Musher før og under starten. I tillegg har han vært med teamet til Willow og sendt Dag Torulf avgårde.

Deretter gikk turen til Taotna, hvor han jobbet på sjekkpunktet og tok imot kjørerne ettehvert som de kom inn. Det har blitt lange vakter og lite søvn.

– Jeg er rett og slett ute på loffen. Det er artig å komme så tett på løpet som jeg har fatt mulighet til, forteller han.

Om Anchorage legger han ut om show og folkeliv. For hundekjørerne handler det mest om å komme seg ut av byen og i selve løypa, men folkefesten som den seremonielle åpningen er, er viktig for innbyggerne.

Hunder er viktig i Alaska. Det forstår man når man titter inn på skolen. Nash, en av hundene til Jeff King, ble drept av en full skuterkjører i helga. Foto: Terje Schjelderup

Interessen for hundesporten er stor, og hundekjørerne er rene rockestjerner. Under banketten er et mulig å kjøpe seg plass i et spann og sitte på ut gjenom sentrum. Pamela betalte 1.000 dollar til Iditarod-komiteen for å være med Dag Torulf, og ble så begeistret for finnmarkingene at hun tok dem med ut på middag.

– Jeg tror det er veldig viktig for sporten å ha en slik showstart. Publikum får ta og føle litt på hundesporten, sier Terje, som kommer fra Kvæfjord utenfor Harstad.

Restarten i Willow skjedde i et fantastisk vær med sola som varmet på himmelen.

– Dag gledet seg skikkelig til å løfte ankeret og dra avgårde. Han var rolig og avslappet, og hadde en kjøreplan å støtte seg på, så fremt det ikke skjedde noe. Jeg lovte ham sjokolade når han kom til Takotna, framholder Terje, som deretter reiste til sjekkpunktet.

Avstandene er enorme. Midt i bildet strekker the Iditarod Trail seg. Foto: Terje Schjelderup

Avstandene er store og den enkleste måten å dra fra A til B på – i alle all når det gjelder sjekkpunkter – er med fly. Fra lufta er det mulig å se traseen over de enorme områdene med skog og dalfører. Fra lufta ser du virkelig hvor liten du er i den enorme naturen.

I den lille landsbyen Takotna hjalp han spannene med å finne plass når de kom og hjelpe dem ut og rydde etter at de var dratt. På menyen sto biff og speilegg – skikkelig kraftkost – og frivillige og hundekjørere spiser gratis. I tillegg hender det at det kommer gjester, som Karl-Erik og Nikolai, handlerne i teamet, som spiste en god middag under stoppen på vei mot Nome. De to kjører med hver sin snøskuter på veien.

Når dette skrives, hviler Dag Torulf og hundene på venstesiden av løypa, omtrent en tredel mellom Kaltag og Unalakleet. 3-4 mil lenger fremme hviler Sigrid Ekran og for kort tid siden har Geir Idar Hjelvik passert. Lars Monsen er i kjøring etter hvilen i Kaltag, og for Dag Torulf handler det sannsynligvis om å fôre hundene, stelle poter og la dem hvile litt før han kjører videre. Det er en god investering når han kommer ned til kysten og kjøringen over isen i buktene i Beringshavet starter.

Karl-Erik og Nikolai tar en stopp i Takotna på vei mot Nome. Foto: Terje Schjelderup.

Når han og de andre norske kjørerne kommer til den vesle kystbyen Unalakleet, står Terje Schjelderup igjen og tar imot dem. Innbyggerne her lever blant annet av fiske etter laks og krabbe. Her er det vindstille og sol om dagen og kaldt om natta, og isen har begynt å legge seg ute på fjorden. Spannene skal kjøre videre på isen til Koyuk, som er det fjerde siste sjekkpunktet før målgang.

– Jeg venter i spenning her, sier han.

–eirikp–